Tanker omkring avlsråd.

Undertegnede deltok på avlsrådskurs arrangert av Norsk Kennel Klubb den 24. og 25. januar 2009. Det var MEGET lærerikt og ble kilde til mange nye tanker og refleksjoner vedrørende avl generellt, og i særdeleshet avlsarbeid hos Berger-rasene.

NKK arrangerer et slikt seminar hvert 2.år, og det er lange ventelister på å komme med. I salen satt 136 påmeldte fordelt på 45 raseklubber. Jeg skal prøve å videreformidle noe av informasjonen.

Eivind Mjærum var første foredragsholder. Han la frem NKKs holdninger til organisering og ansvarsfordeling for avl og raseutvikling. NKK har et sterkt ønske om at hundeavl skal være basert på kunnskap mer enn basert på regler! Og vi må hele tiden ha tanke på at vi avler på hele hunder, ikke på enkeltdiagnoser! Hundeavlen i Norge er helsemessig sunn og ligger på et høyt etisk nivå. Hvordan kan vi videreutvikle dette?

Astrid Indrebø (NKKs faste veterinær) holdt til tross for sykdom flere fengslende foredrag. Faglig meget dyktig og utrolig underholdende. Det første foredraget dreide seg om kvalitetssikring i hundeavlen. Hun henviste flere ganger til ordlyden i NKKs formålsparagraf: Sunne og funksjonelle hunder! NKK ønsker færre registrerings-restriksjoner, stikk motsatt utviklingen ellers i Europa. NKK ønsker å ”vise verden” at man kommer lengre med samarbeid, opplysning og videreformidling av kunnskap. Frihet under ansvar, var også en setning som gikk igjen. Oppdretterne skal selv kunne stå for det de gjør, og tørre å være ærlige i resultatene det gir. Strenge restriksjoner medfører at oppdrettere vil gjøre ting i det skjulte, og fortie problemer. Problemer som kunne vært tatt fatt i på et langt tidligere tidspunkt om det hadde vært full åpenhet. Det er ikke flaut å avle syke hunder! Men det skal være flaut å skjule det! Hun formanet til samarbeid mellom NKK, raseklubber, oppdrettere og hundeeier både innenfor og utover landegrensene. Vi må tenke helhet i avlen.

Kristin Prestrud (NKKs nye veterinær) holdt foredrag om grunnleggende genetikk og nedarving. Et 40 minutters foredrag som gjerne kunne vært fordelt på flere timer. Det var MYE informasjon og mange faguttrykk på kort tid. Men du verden så interessant! Og så viktig å forstå! Hun snakket mye om forskjellen mellom genotype (individets genetiske sammensetning) og fenotype (hvilken synlig effekt genene gir). Hvilke utslag gensammensetningen i ulike kombinasjoner kan gi og hvorfor det er viktig å inneha helt basale kunnskaper om recessiv og dominant nedarving.

Wenche Eikeseth (Leder i NKKs standardkomite) foreleste om rasestandarder. For å forstå en rasestandard må man også vite noe om rasehistorikken, om rasens opprinnelige funksjon og man må ha kunnskap om anatomi og terminologi. Riktig konstruksjon gir sunnere hunder! Rasestandarden er nødvendig for å bibeholde rasene, IKKE for å foredle eller forandre men forbedre og kanskje tilpasse mer til dagens samfunn. Det siste spesiellt med tanke på temperament / adferd. Men igjen; ha alltid som utgangspunkt: rasens opprinnelige funksjon! Hun påpekte utviklingen av 2 ulike retninger i en rase; show kontra working, og manet til moderasjon. Det har vært, er og skal være EN rase.

Astrid Indrebø tok opp bruk av DNA-tester i avlsarbeidet. Hvordan det kan åpne opp for bruk av flere hunder i avlen. Hunder med recessivt nedarvede sykdommer kan kombineres med hunder som er genotyp fri for samme sykdom. Hun gikk videre inn på screening, resultater, indeks og kvalitetskontroll. Igjen ble målsetningen påpekt; funksjonellt friske hunder! For oss med fåtalls individer i rasen, er hjelpemidler som screening og indeks langt frem i tid. Men registrering i raseklubben er viktig. Denne registreringen legger grunnlag for all avls-politikk. Hva er rasens styrke / svakhet? Hvordan gjøre kombinasjoner hvor sluttresultatet blir bedre enn gjennomsnittet? Igjen kom formaningen om å tenke helhet. Dagens samfunn er overfokusert på Hd, og det settes nesten likhetstegn mellom Hd-fri og frisk hund. Slik er det ikke! I visse tifeller kan  en hund med Hd i tilføre rasen mye mer enn en hund uten Hd. ”We breed dogs, not hips”. Vi må passe oss slik at vi ikke låser oss fast i målbare resultater som HD / AD, synsundersøkelser, hjerte-, patella- osv. Like viktig er å ta hensyn til de ikke målbare sidene ved hunden som sensitiv mage, atypisk temperament, allergier osv. Vi må se på HELHETEN og KOMBINASJONEN! Ikke døm oppdrettere som bruker en hund med påviselige feil. Det er mye viktigere å se hva den kombineres med. Det finnes pr i dag ingen feilfrie hunder!!! Eller på fagspråk; ingen hunder uten genetisk defektgen. (Hmm…nå har jeg et par individer hjemme da… J Egen kommentar)

Avlsmetoder var neste tema. Begreper som reinavl, utavl, innavl og linjeavl ble gjennomgått. Innavl er en rases største trussel! Alle recessive sykdommer økes ved innavl! Matadoravl var et annet begrep det ble stillt kritisk søkelys på. I likhet med innavl blir resultatet liten genpool, og de målbare resultatene på individene kommer ofte så sent at problemene ikke kan reverseres. Jmf ustabil mentalitet på en del ruby-fargede cocker spaniel, som flere i miljøet mener å kunne føre tilbake til èn hannhund generasjoner tilbake. Raseklubbenes avlsrestriksjoner bør aldri utelukke mer enn 50 % av rasens populasjon. Jo flere individer som brukes i avl, jo bredere avlsgrunnlag vil vi få og jo sunnere vil rasen bli på sikt. Dersom man linjeavler er det viktig å være overfokusert på individets negative egenskaper. Er disse egenskapene også noe vi tåler å fordoble?

NKK har utarbeidet etiske grunnregler for avl.  Noen viktige holdepunkter:

  1.  Bare funksjonellt, klinisk friske hunder skal brukes i avl. Se i tillegg på linjene individet kommer fra; kombiner ”syke” linjer med ”friske”

  2.  Hunder med kroniske lidelser skal aldri brukes i avl. Med mindre man vet med 100% sikkerhet at tilstanden ikke skyldes arv.

  3.  Avlsrestriksjonene skal ikke utelukke mer enn 50% av rasens populasjon. Bruk kun hunder fra den beste halvdel.

Realiteten viser at kun 13,2% av norges hunder brukes i avl. Studerer vi stamtavler, vil vi i de fleste raser se navn som går igjen. Hvorfor er det slik? Tør ikke oppdrettere prøve noe nytt eller er det raseklubben som setter restriksjoner slik at oppdrettere ikke får nok spillerom?

Øystein Eikeseth belyste avlsrådenes betydning. I Norge har vi i dag ca 270 raser. 245 av disse er knyttet til en av landets 72 raseklubber. Raseklubbene har et stort ansvar når det gjelder utvikling / bibeholdelse av rasen, og derfor bør alle raseklubber ha egne avlsråd som skal fungere som en ressurskomité i avlsspørsmål. Et avlsRÅD er som navnet tilsier et RÅD-givende organ, ikke et organ som skal bruke store deler av tiden til å godkjenne / ikke godkjenne kull. Avlsrådet bør oppfordre raseklubben til å ha høy terskel og gi romslige kriterier for oppdretterne. Vi kommer lengst dersom alle tør spille med åpne kort. Igjen: Det er ikke flaut å oppdrette en syk hund, men flaut å ikke fortelle om det!Oppdretter er selv hovedansvarlig for eget oppdrett. Ingen ønsker med viten og vilje å avle frem stygge eller syke hunder. Alle ønsker suksess og fremgang for eget oppdrett, men ikke alle får det til. Det er her avlsrådet har sin jobb!

Avlsrådets viktigste oppgaver er:

Eivind Mjærum avsluttet seminaret med referanse til at målsetningen om sunne og funksjonelle hunder går gjennom utdanning og opplysning!

Så vil jeg gjerne tilføye at undertegnede satt sammen med Astrid Indrebø på lørdag kveld. Diskusjonen kom inn på ferske raseklubber og deres spesielle situasjon. Hun ba oss bl.a. ikke bare følge etter alle andre, men lag regler som er tilpasset nettopp deres rase. Vi kom inn på krav og selvfølgelig(?) Hd-røntging. Hun spurte om Hd var et problem hos min rase. Jeg svarte at det var en del individer som fikk registrert ulike grader, MEN at Hd ikke ga spesielle merkbare negative utslag. At bl.a. mange franske oppdrettere ikke engang tar bryderiet med å røntge. Hun spurte da om vi krevde røntging for spondylose av avlshundene. Jeg svarte ”nei”, og hun spurte ”hvorfor ikke?”. Jeg svarte at det ikke var noe kjent problem hos rasen, hvorpå hun svarte: ”Hvorfor krever dere da Hd-røntging?”

Det hun ville frem til var at hvorfor i all verden skal vi kreve en masse undersløkelser bare fordi undersøkelsene finnes? Kanskje finner vi en defekt del hos ett og annet individ i rasen, dersom vi krever alle tilgjengelige undersøkelser gjort? Men hva er hensikten? Hvis det ikke er et problem hos rasen? Hvorfor krever vi Hd-røntgen av alle avlsindivider? Fordi alle andre gjør det og samfunnet krever det? Eller fordi vi anser Hd som et problem hos vår rase? Vil oppdrettere slutte å røntge hundene dersom raseklubben lemper på kravet? Jeg tror ikke det….. siden presset fra valpekjøpere og samfunnet ellers er så stort.

Hva med krav om utstillingsmeritter? I Norge krever vi 2 x 1.premie for 2 ulike dommere. Som Astrid Indrebø sa; ”Hvorfor i all verden krever dere det i en så liten rase? En 2.premie betyr at individet er ”en god representant for rasen”. Hvorfor i all verden skal ikke en god representant for rasen kunne brukes i avl?” Og da må jeg vel innrømme at jeg ble sittende litt uten svar….. Mens en masse tanker raste rundt i hodet.

Ja folkens; hva gjør vi???

Trude Kolset
Medlem av Opplysningssentralen for Pyreneisk Gjeterhund i Norge